Det største slumområdet kalles “Seawall” og ligger i sjøkanten rett utenfor sentrum av Tacloban. Vi besøkte Seawall sammen med Erlend. Det som møter oss er et sammensurium av inntrykk som er vanskelig å sette ord på.
På den ene siden er det tragisk å se hvor fattige, sultne og syke de er. Store familier bor i bitte små skur uten strøm og vann, de eier tilnærmet ingenting og har selvfølgelig ikke råd til nok mat og medisiner. Området flyter i søppel og avføring - bokstavelig talt på grunn av regnsesongen – og barna løper barbeint og leker i alt dette, sammen med alle hundene, hønene og grisene. Synet og lukten er ubeskrivelig.
Men det som gjør inntrykkene så utrolig sterke er kontrastene - måten vi blir tatt imot på. En gjeng med barn stormer mot oss når vi kommer gående, stråler og smiler fra øre til øre, drar oss i hendene og spør i kor; “What’s your name, Kuya”? “How old are you, Ate?” Kuya betyr storebror, Ate betyr storesøster. De følger oss gjennom slummen for å vise oss hvor de bor, hvor de går på skole, hvor de leker. Vi møter de voksne som snakker med Erlend om hvordan det går, hvordan de har det. Mot slutten av turen har vi en “fan-skarde” på 20-25 barn som løper og synger rundt oss. Vi ble veldig overrasket over denne velkomsten, varmen og vennligheten i slummen, på tross av forholdene de lever i. Vi har mye å lære av holdningene deres. Og det var tungt å hoppe i bilen og kjøre derfra.
Seawall - bildet er tatt fra der Streetlight holder til...
2 kommentarer:
Good stuff, bro.
Dette var de hittil aller mest interessante bildene. Dere har funnet et flott prosjekt å støtte og det er moro at gavene kommer vel fram, klem fra mamma/svigers
Legg inn en kommentar